Tromsøflaket No 11, 21.6.96

21.6.1996

TROMSØFLAKET

(Avis for Universitetet i Tromsø)

Episk joik fra Kola

For tredje sommer på rad kjører en gruppe forskere fra Norge, Finland, Russland og Estland rundt på Kola med opptaksutstyr i bussen. Omkring i bygd og by setter eldre kvinner seg foran mikrofonen og joiker - slik at musikken kan bli bevart for ettertida. Kolajoiken er forskjellig fra joiken i nordsamisk område. På Kola har tekstene episk form - de forteller en historie. Dette er en tradisjon som er utdødd i samiske områder lenger vest.

KUVA

Gruppa på innsamlingstur på Kola. Fra venstre: Prosjektmedarbeider Ene Viidang, Estland, musiker Ilpo Saastamoinen, Finland, prosjektmedarbeider Marju Sarv, Estland, Katrin Korkina fra Lovozero som er kjentkvinne på turen , professor Nils Jernsletten, UiTø og feltmedarbeider Jaakko Gaurilof, som er finsk skoltesame. Foto: Ola Graff

Av Aase Wynn

Rundt ti personer er engasjert i det treårige prosjektet "Kolasamisk musikalsk tradisjon" som er finansiert av Nordisk Ministerråd under programmet "Arktisk humanistisk forskning". Initiativtaker og leder er konservator Ola Graff ved Tromsø Museum. Han har søkt Norges Forskningsråd om å få forlenget prosjektet, som i utgangspunktet skulle avsluttes ved utgangen av dette året.

Tre faggrupper

Tre faggrupper deltar i prosjektet. Professor Nils Jernsletten har arbeidd med joikepoesi som kommunikasjonsmiddel og er prosjektets språkekspert. Den finske musikeren Ilpo Saastamoinen som bl.a. har spilt sammen med Nils Aslak Valkeapää, er prosjektets musikkekspert, mens Ola Graff studerer joiken som kulturuttrykk, en oppgave han har vært beskjeftiget med i mange år.

Gruppa har allerede samlet inn en mengde materiale, mye mer enn de hadde forventa. Hele Kola er opphavlig et samisk område, med tre-fire ulike samiske dialekter: Nær finskegrensa er skoltesamenes område, mens kildinsamisk snakkes sentralt på Kola, tersamisk i øst og akkalasamisk i sør ved indre del av Kvitsjøen. Bare på vestre halvdel av Kola fins det veier. Her skal gruppa reise rundt i sommer, og i løpet av 14 dager vil bussen deres ha vært innom de fleste språkområdene.

Godt mottatt

Det finnes ca 2000 mennesker av samisk herkomst på Kola, og kanskje har halvparten av dem språket i behold. Av disse er det relativt få som behersker den gamle sangtradisjonen, for det meste kvinner over 60 år. Hittil er rundt 20 personer intervjuet, og Ola Graff har timevis med joik på bånd. Noen av de ivrigste joikerne har et enormt repertoar og synger gjerne hele dagen.

- Det er vanlig at folk som bor i marginale områder har behov for å meddele seg og fortelle om sin kultur, og vi blir godt mottatt over alt, sier Nils Jernsletten.

- Det er få eldre menn blant sangerne. Mennene i en minoritetsbefolkning synes generelt å være mest utsatt og får ofte et kortere liv enn kvinnene. De fleste samene på Kola er i dag samlet i byen Lovozero, dit de ble tvangsflyttet.

- Blant den samiske befolkningen på Kola skjer det nå et generasjonsskifte. Mange har giftet seg med russisktalende, og generelt sett synes ikke ungdommen at samenes tradisjoner er deres kultur. Det samme fenomenet finner vi også ved kysten i Nord-Norge, der ungdommen ofte er fremmed for foreldrenes kystsamiske kultur, sier Jernsletten

Tre slags joik

Vi står tydeligvis overfor en tradisjon som er ulik nordsamisk joik slik man kjenner den i dag. Det gjelder flere elementer. Melodibildet i nordsamisk joik er strukturert i klare formdeler som settes sammen. På Kola har joiken lange melodilinjer med variasjon over enkelte grunntema, forteller Ola Graff.

På nordsamisk område har tre joiketradisjoner levd ved siden av hverandre: den episke tradisjonen, med allmen poesi, som nå er utdødd, den spontane joikepoesien, en poesi for venner, som er bevart, og en sjamanistisk poesi, som også er borte. Den episke sjangeren er bl. a. kjent gjennom noen joiketekster som ble nedtegnet i Utsjok i 1820 -åra av Jacob Fellman.

Nordsamisk joik preges av antydningens kunst. Tekstene er korte, nesten stikkordsmessige og gjerne improviserte. På Kola er den episke joiketradisjonen fullt bevart. Her forteller de fikserte tekstene om dramatiske hendelser, ikke bare som beretninger fra gamle dager og som eventyr, men også om opplevelser i vår tid, for eksempel fra krigens dager.

- Ved å utforske joik på Kola håper vi å kunne lære om joik i Norge for flere hundre år siden, sier Jernsletten og Graff. Joiken formidler kulturhistorie både gjennom innhold og form, i toner og ord. Gruppa har vært så heldig å komme i kontakt med noen av de få personene som har god kunnskap om det samiske språket på Kola. De fleste samisktalende har bare lært å skrive russisk. Det er ingen lett oppgave å oversette tekstene til et annet språk, også fordi det er vanskelig å høre ordene på bånd.

Publikasjoner

Når det store prosjektet er avsluttet, skal arbeidet munne ut i flere vitenskapelige publikasjoner som analyserer musikk og tekster i denne tradisjonen. Det er heller ikke utenkelig at en CD med noe av det innsamlede materiale blir utgitt. Tekstene vil komme i oversettelse, i første omgang til engelsk. Det vil også bli utgitt ei samisk sangbok, først og fremst beregnet på samiske skolebarn fra Kola.

Nesten utdødd

Russland i Sovjetunionens tid hadde behov for kulturell markering. Det skjedde ved at den lokale kulturen ble brakt til Moskva og frisert, slik at den kunne brukes som grunnlag for finkulturen. Samene fikk liten støtte til å bevare sin kultur, og den samiske joiken har vært i ferd med å dø ut. Men nå ser det ut som om interessen øker, også i det russiske samfunnet. I den senere tid er det laget sanggrupper med folklore i Lovozero, som fremfører samisk melodistoff i en russisk sangtradisjon.

- Denne tradisjonen kjenner jeg igjen som russisk, mens den samiske joiken på Kola er en fremmed verden for meg musikalsk, sier Nils Jernsletten.

21. Juni 1996 / Tromsøflaketredaksjonen